Under grovslipingen prøvde jeg å lære meg triksene for å få jevn overflate. Her oppdaget jeg at når papiret ble sløvt måtte jeg legge større press på slipetallerkene. Presset førte til at slipepapiret arbeidet seg med i de myke områdene av overflaten.

Bulker og hull er ikke lette å se, men de finnes hvis en føler over overflaten med hånden. Overflateavviket må merkes med blyant, omtrent som kotene på et kart, slik de kan glattes ut.

Skal vi få en jevn overflate, er det viktig å arbeide systemmatisk  og ikke slipe store bulker  inn i skrogformen. 

Man må prøve mestre verktøyet og skrelle jevnt av lag for lag og ha våkent øye for kurver og skroglinjer.

Siste finishsliping foretok jeg med et skarpt 60-papir på 3000 omdreiningers hastighet. Sliperondellen må ikke ha trykk, men flyte over overflaten. En nærmest kjærtegner skroget med slipeutstyret. Dermed glattes høyder og groper ut. 

Det krever mye øvelse for å få et godt resultat. Skroget under vannlinjen kan brukes til trening. For der er ikke kravene til overfalte så store.

Men i stevnen, der vi har kurver som krummer både inn og ut, blir vi amatører virkelig satt på prøve.

Overflateavviket slipes bort. Bruk vernebriller eller skjerm, for slipepapiret kan splitte seg langs kanten av skiven og slenges
 ut som et prosjektil.